Lære for å lære og læring 2.0

I artikkelen Minds on Fire av John Seely Brown og Richard P.Adler settes det som et utgangspunkt fokus på at vi, de såkalte digitale immigrantene, som fikk vår utdannelse for mange 10-år siden kanskje ikke har den nødvendige kunnskapen som trengs i det 21.århundre. Som det står i artikkelen: ”as we move from career to career, much of what we will need to know will not be what we learned in school decades earlier”. Gjennom 23 år som lektor i teknisk fagskole var jeg hele tiden opptatt av overfor mine studenter at de går/gikk på skolen for ”å lære for å lære” da det også er min egen erfaring at den basiskunnskapen/grunnkunnskapen jeg har fått gjennom min årelange utdanning på Universitetet har gjort meg i stand til å ha en kontinuerlig læring pga raske teknologiske endringer, som PC bruk generelt, projektor, video, videokonferanse og nå bl.a. web 2.0 og med det læring 2.0 og selvfølgelig store kontinuerlige endringer innen mine fag og emner. Jeg tror derfor ikke at det vi lærer i dag er unyttig for fremtiden da det ”å lære for å lære” er det som gjør at vi klarer å sette oss inn i nye emner, fag ved behov.

Det artikkelen videre setter fokus på er sosial lærning, dvs. fokus på hvordan vi lærer og ikke hva vi lærer. Her trekker jeg igjen en sammenligning til min erfaring fra teknisk fagskole hvor vi var tidlig ute med prosjektarbeid og tverrfaglige prosjektarbeid som også var basert på problembasert læring. For eksempel de tverrfaglige prosjektene vi hadde fokuserte på gruppeorganiseringen gruppedynamikken, samarbeidet, læringsprosessen via kontinuerlige byggemøter og loggføring med refleksjon dvs. det var et stort fokus på den sosiale læringseffekten i gruppen. Gjennom denne prosessen i de tverrfaglige prosjektene gjennomgikk noen av studentene en formidabel bratt læringskurve. For at slike læringsprosesser skal kunne oppstå i slike grupper er det viktig at alle gruppemedlemmene er aktive og bidrar, at alle involverer alle mht læringsarbeidet, at alle hjelper og lærer hverandre og at læreren er en veileder og drivkraft som følger gruppen tett gjennom for eksempel byggemøter, tilbakemeldinger, oppfølging og støtte.

Som Odd Henning og Elisa har skrevet på bloggene sine setter artikkelen ”Minds on fire. Open Education, the long tail, and learning 2.0” spesielt fokus på læringsprinsippet om å gå fra en undervisning, som er basert på en ”supply-push” modell, der læreren gir/skaffer elevene kunnskap gjennom å prøve å bygge opp kunnskapselementer i elevens hode, til en ”demand-pull”- modell hvor eleven tar ansvar for egen læring og eier læringsprosessen. En lærer jeg jobbet sammen med i teknisk fagskole prøvde å lære studentene bl.a. matematikk og en av hans metoder når elevene ikke skjønte noen ting og ikke kom videre var å få alle studentene til å legge de åpne bøkene oppe på hodet med teksten, formlene og grafene ned slik at kunnskapen kunne ”komme inn i hodene deres”!

Dette blir også kommentert av Will Richardsen i artikkelen ”Footprints in the Digital Age”, som han sier er dette en konsekvens pga utviklingen av alle de sosiale nettverkene vi nå er en del av.

Det er kanskje lettere, som Odd Henning også er inne på, å få studenter på høyskoler og Universiteter og teknisk fagskole, som jeg selv har erfart, til å ta ansvar for egen læring enn i videregående skole. Men hva da med læreren og professorene på Universiteter og høyskoler, som jeg har skrevet om i forrige bloggeinnlegg, er de klare til å manøvrere og lære opp studentene i læring 2.0 slik at elevene/studentene klarer å skape, navigere, utvikle, bruke og drifte disse sosiale læringsnettverkene på en god, etisk måte.

Jeg tror kanskje ikke det. Her tror jeg faktisk mange lærere i videregående skole er lenger framme mht kompetanse innen læring 2.0 og i vårt fylke har vi hatt lederopplæring IKT med stor fokus på det digitale nettsamfunn og i den videre strategien skal vi satse videre på etter- og videreutdanning av lærere i praktisk pedagogisk bruk av IKT 2.0 slik at vi skal få med oss ”massene” forhåpentligvis.

I tillegg har vi en langsiktig strategi mht samhandling og deling som jeg også har omtalt tidligere.

 Jeg lurer på hvordan min hverdag hadde vært dersom jeg fremdeles var lektor i teknisk fagskole? Ville mine studenter ha brukt blogg, wiki i undervisningen? Ville de i de tidligere omtalte gruppene ha vært en del av et sosialt læringsnettverk?

 Jeg velger å tro at svaret er ja og årsaken til det er at jeg gjennom min jobb lektor i teknisk fagskole hele tiden prøvde ut nye læringsmetoder innen bl.a. praktisk pedagogisk bruk av IKT, bl.a. så utarbeidet jeg allerede i 2001 undervisningsvideoer satt sammen av Powerpoint/slides fra interaktiv tavle og video for ulike temaer og løsningsforslag i fag, her er et eksempel. Her brukte jeg enkle og noen også gratis videoredigeringsprogrammer i tillegg til enten videokamera eller webkamera. I tillegg startet jeg tidlig med bruk av videokonferanse og videoopptak av forelesninger, se bl.a. et opptak jeg har lagd for å vise noen funksjoner i it´s learning. her tok jeg i bruk Interaktiv tavle, videokonferanseutstyr og Mediasite. Det jeg savner i begge de omtalte artiklene er et fokus på innholdsproduksjon, men det kan jeg selv skrive mer om i et annet bloggeinnlegg.

 Men hva med nå om min jobb som rådgiver innen pedagogisk bruk av IKT? Bør jeg være mer aktiv i de sosiale læringsnettverkene slik at jeg støtter bedre opp om lederne og lærerne i de videregående skolene eller ..?

 Jeg har på bloggen min bl.a. skrevet: “Synspunkter og refleksjoner jeg kommer med på denne bloggen representerer mine tanker og meninger, og er ikke nødvendigvis representativt for hva Rogaland fylkeskommune står for.”Holder det for meg i min posisisjon og med mine roller å skrive denne reservasjonen? kan jeg risikere at noen tar tak i mine meninger og uttalelser og gjør de til en “sannhet” og referer til de?

 Bjørn Olav har også skrevet om dette.